National Geographics!

Da har jeg vært ute i bushen i snart 2 uker. Tiden går altfor fort, og jeg er fullstendig klar over at det lenge har vært på høy tid med en oppdatering.

Verdt å vite. Dette er ikke en vanlig sightseeing-tur/safari-tur/ta-bilder-av-monumenter-tur. Dette er lissom noe helt annen. Noe jeg aldri har vært borti før. Det er å leve livet sitt blant afrikanere, i en liten afrikansk by. Man drar ikke til og fra jobben. Man bor midt i jobben. Det er lite naturlig å ta frem kameraet, det er ikke de store ”monument-opplevelsene” og det er ikke alt som er like interessant/naturlig å skrive hjem om. Når det er sagt, så er dette noe av det mest spennende jeg har vært med på noen gang. Det er ett eller annet inne i meg som som føler seg hjemme, når jeg er ute.

Jeg befinner meg altså i Nordøst-Kenya - Isiolo, og det kan vanskelig kalles noe annet enn The Bush of Africa, selv om jeg nok skal få oppleve enda friskere utgaver av bush-liv før jeg er hjemme i juni. Dvs... Dette er tross alt en liten by, dog laaaangt fra sivilisasjon. Men heeeelt bush er det jo ikke.

Det er uansett en helt unik opplevelse å bo så tett på lokalbefolkningen i nesten-Afrikabushen. Det kan ikke beskrives. Det er rett og slett noe helt unikt noe. Oslo og Isiolo er to forskjellige verdener, som vanskelig kan beskrives med få ord. Når man da kan gli inn i de daglige gjøremål her, i et samfunn som må sies å være ”urørt” av turisthender, og leve sitt liv som hvit mann, midt i Kenyas utkant... Ja, så er det spesielt, og det kjennes nesten uvirkelig. Noen ganger må jeg klype meg i hånda og sjekke om jeg ser på National Geographics in Africa på TV.

Flere dager i uka besøker vi to landsbyer som ligger rundt byen. Og dèt er virkelig bush. Det er folk som lever liv så milevis langt borte fra alt som heter sivilisajon at man ikke kan unngå å fascinere seg, ei heller filosofere over livets mange utganger. Da går man mange mange mange tiår tilbake til tid. Mens jeg er der gjør jeg nesten ikke annet enn å klype meg i hånda for å sjekke om det er National Geographics jeg ser på... For det er sprøtt.

Oppgavene her nede er også spennende, og det jobbes mot langsiktige mål for landsbyer. Lokale folk her nede har drømmer og visjoner som vi tar del i, og det er sykt spennende. Veldig mye bra skjer her nede, folk er enormt takknemlige for det som gjøres og det er rett og slett gode dager i Afrika for den unge, lovende.

Dette var ikke en spennende oppdatering, ei heller en veldig godt skrevet oppdatering... Men en oppdatering var det!

Er du interessert i å vite mer, så send en mail (kristian_fjeldstad@hotmail.com) eller så snakkes vi når jeg kommer hjem!

Jambo!

kristianfjeldstad.blogspot.com

! BILDESPESIAL ! BILDESPESIAL !


1. Dire Dawa i Etiopia, og gata jeg bodde i. Ikke helt som Oslo 2008, men jeg STORkoste meg...













3. Fottur i en av Etiopias fantastiske fjelldaler... Hyener, kaktuser, lokal befolkning og fantastisk natur!











4. Narkotikaet "Khat". En forferdelig rot til veldig mye av elendigheten i og rundt Afrikas Horn. Ved formiddagstider blir hele byer omgjort til 'Plata'-lignende' steder... Så og si alle er avhengig av narkotikaplanten... Jeg hadde aldri trodd omfanget skulle være så stort, og at det var så utbredt... Utrolig trist...













5. Soloppgang i Mombasa...
Unge, lovende er stadig oppe mellom 5 og 6 hver dag. I Mombasa førte det til en rekke fantastiske velkomster av sola... Her får du noen eksempler på morgenfotografen Fjeldstad i aksjon...






















6. Mombasa var en av byene hvor opptøyene var værst i Kenya. Det var spesielt å kjøre gjennom Mombasa Downtown såpass kort tid etter at flammene var slukket og skriften på veggene tørket... Huset på bildet er totalt-vandalisert..

Tilbake i Nairobi

Vi dro rett fra Etiopia til 1uke påskeferie på stranda i Mombasa. Sist fredag kom jeg nok engang tilbake til leiligheten i Nairobi.
Imorgen(onsdag) pakker vi igjen og drar nordover i Kenya, opp mot Isiolo og Wajir. Stedene vi skulle vært plassert på i januar, men som først får huse oss nå i april. Der er det veldig interessante mennesker og et spennende opplegg som venter på oss...
Der er det visstnok ok internett også, så da skal jeg være litt mer forutsigbar på updatesene..

Stay tuned...
Pass på ræ sjæl!
Takk som følger med på siden...
HEI IGJEN!

Bildet er fra meg som blir påkjørt i Nairobis gater...

Blommenholm

Emily fylte 2år den 18.Mars!
Utrolig trist å gå glipp av en så stor dag. På etterskudd sender jeg mengder med gratulasjoner til det som må være tidenes nydeligste niese.
Bildeserien taler for seg selv...


1.











3.

I Norge

Mens noen i familien rømmer landet og gjør seg travelt opptatt med å fortelle Gode Nyheter på Afrikas Horn, er andre stuck i Oslo og travelt opptatt med å bytte beite.
Nedre Prinsdalsvei ble iløpet av de første månedene av 2008 historie for fam. Fjeldstad. Tilbake står vi igjen med Hauketosvingen 17 som ny besøksadresse.

Vi er alle utrolig fornøyde med det nye huset, og ryktet vil ha det til at det er mer enn åpne dører for alle ansikter, kjente som ukjente... Med Dirrrektør Kjell Badendyck i kjelleren blir det garantert en uforglemmelig opplevelse...

Velkommen!

Bildet er av tidligere familiemedlem Brutus som så gjenkjennelig var selvskreven velkomstkomitè i Nedre Prinsdalsvei 38b.

En annerledes natt

Klokken var 8 på kvelden da jeg på rimelig tom mage slukte godt over ½ kilo kjøtt til sen middag. Vi var rimelig nyankomne i Etiopia og kroppen var enda ikke helt fortrolig med basiluskene som lurer bak enhver sving der nede. Plusser du på at jeg benyttet meg godt av de lokale helters krydder, og samtidig sendte i veg en kjempesmaksprøve av de virkelig lokale helters ubestridte favoritt, geitemagesyre, får du krydderblandingen som garanterer deg en annerledes natt...

Klokken 22.30 gikk jeg å la meg, og skjønte fort at ikke alt var som det skulle i magesekken. Så fort kroppen gikk fra vertikal til horisontal var det som om både geitemagesyra, krydderet og kjøttet tok orkesterplass i ganen, og sammen sendte de av gårde hyppige intervaller med ufrivillig gratisprøver av kveldens smaker. På tross av smaksprøvene viste de ingen tegn til å ville forlate magen for godt helt med det første. Hvertfall ikke uten kamp. Jeg sendte oppskriftsmessig den klassiske ”finger’n” ned i krigen. Mot alle odds klarte trioen å stå imot ”finger’n-ned-i-halsen” taktikken og sengebøtta ble eneste mulighet. Det var to meget smertefulle timer før trioen endelig slapp taket og takket for følget. Jeg rakk akkurat å finne veien ut av myggnettingen før vulkanen åpnet seg, og spylte ut en masse og en mengde som jeg ikke vet om jeg har sett maken til. Romkameraten min som lå trygt plassert i nabosengen 1m fra vulkanen hoppet vettskremt opp i senga, og trodde massen var fullstendig ute av kontroll og på full fart over mot han. Skrikene var ikke til å ta feil av. Livet passerte i revy, og han så en klissete død i øynene. Men, vulkan-trioen var heldigvis under kontroll, og sengebøtta skal ha sykt cred for å ha stått så fjellstøtt som den gjorde mens angrepene var som verst.
Historien er ikke over.

Jeg reiser meg opp, går ut og sender vulkanen videre fra bøtta og ned i Dire Dawas haltende kloakkanlegg. Jeg kjenner meg femti kilo lettere og føler på meg at nattens kamp endelig er over. Den trofaste bøtta plasseres for sikkerhetsskyld nok engang ved min høyre side, og utslitt legger jeg meg ned - og sovner.

Det går en liten time i drømmeland før alarmen for alvor går igjen. Geitemagesyra har absolutt ikke abdisert. Kveldens første utbrudd var en avledningsmanøver. Mens jeg feiret det jeg trodde var en seier med en time på øyet har geitemagesyras tapreste basilusksoldater nå okkupert og invadert både endetarm og spiserør. Varslingstiden for det jeg vil tørre å påstå er et rent bakholdsangrep er minimal, og den stakkars trofaste sengebøtta kan kun ta imot angrepene fra en av de to frontene av gangen. Med et ekstremt tempo setter jeg kursen for toalettet i leiren. I Norge ville vi sagt ”hullet i bakken” til det store deler av Afrika kaller ”toalett”. Med fliser rundt blir plutselig hullet et ”luksustoalett”. Jeg rekker så vidt å sikte inn hullet på luksustoalettet og samtidig ta tak i sengebøtta som heldigvis fulgte med meg ut av rommet...

Vulkanspruten står nå ut i all sin glans fra begge kanter, og det er mer enn et mindre pent syn der unge lovende Fjeldstad sitter totalt ydmyket på huk. Kampen mot Afrikas basilusktropper endte for andre året på rad med kjempetap. Da troppene endelig hadde sprengt seg helt ut for denne gang satt jeg nok engang tilbake gjennomsvett, børbanket, utslitt, taus og med en vondt ettersmak av hjemlengsel og geitemagesyre. Spørsmålet ble uunngåelig;
”Hva i heiteste fikk meg til å dra til Afrika èn gang til...!!?!?!?!”














Bildene er av begivenhetenes soleklare sentrum...

Bildespesial!

Det har blitt mye tekst til. La oss ta en kikk på noen bilder som var tatt til nå på reisen...
(Jeg anbefaler deg samtidig på det sterkeste å sette på Tha Song of tha Month som du finner i margen på høyre side...)

1. Fra en søndag i Awassa,
i en kirke med 5000 msk tilstede møtet. DET var trøkk og ekte African worshiping!










2. På veien i Afrika er det ikke bilene du skal være redd for å kræsje med...










3. Lunch i Etiopia betyr 1/2 kg kjøtt, stekt eller som her - rått, pluss sur lompe og litt loff.
Bildet er av Mohammed, som var en av våre tre tolker i Etiopia...

















5. Middag på basen etter en lang dag











6. Fra food-programmet. Det jeg elsker mest her i livet. Det er merkelig med det, men de fattigste i verden er til gjengjeld de nydeligste - jeg tror ikke det er tilfeldig....










Det kommer flere bilder... Nå stenger internettkafeen...