I Norge

Mens noen i familien rømmer landet og gjør seg travelt opptatt med å fortelle Gode Nyheter på Afrikas Horn, er andre stuck i Oslo og travelt opptatt med å bytte beite.
Nedre Prinsdalsvei ble iløpet av de første månedene av 2008 historie for fam. Fjeldstad. Tilbake står vi igjen med Hauketosvingen 17 som ny besøksadresse.

Vi er alle utrolig fornøyde med det nye huset, og ryktet vil ha det til at det er mer enn åpne dører for alle ansikter, kjente som ukjente... Med Dirrrektør Kjell Badendyck i kjelleren blir det garantert en uforglemmelig opplevelse...

Velkommen!

Bildet er av tidligere familiemedlem Brutus som så gjenkjennelig var selvskreven velkomstkomitè i Nedre Prinsdalsvei 38b.

En annerledes natt

Klokken var 8 på kvelden da jeg på rimelig tom mage slukte godt over ½ kilo kjøtt til sen middag. Vi var rimelig nyankomne i Etiopia og kroppen var enda ikke helt fortrolig med basiluskene som lurer bak enhver sving der nede. Plusser du på at jeg benyttet meg godt av de lokale helters krydder, og samtidig sendte i veg en kjempesmaksprøve av de virkelig lokale helters ubestridte favoritt, geitemagesyre, får du krydderblandingen som garanterer deg en annerledes natt...

Klokken 22.30 gikk jeg å la meg, og skjønte fort at ikke alt var som det skulle i magesekken. Så fort kroppen gikk fra vertikal til horisontal var det som om både geitemagesyra, krydderet og kjøttet tok orkesterplass i ganen, og sammen sendte de av gårde hyppige intervaller med ufrivillig gratisprøver av kveldens smaker. På tross av smaksprøvene viste de ingen tegn til å ville forlate magen for godt helt med det første. Hvertfall ikke uten kamp. Jeg sendte oppskriftsmessig den klassiske ”finger’n” ned i krigen. Mot alle odds klarte trioen å stå imot ”finger’n-ned-i-halsen” taktikken og sengebøtta ble eneste mulighet. Det var to meget smertefulle timer før trioen endelig slapp taket og takket for følget. Jeg rakk akkurat å finne veien ut av myggnettingen før vulkanen åpnet seg, og spylte ut en masse og en mengde som jeg ikke vet om jeg har sett maken til. Romkameraten min som lå trygt plassert i nabosengen 1m fra vulkanen hoppet vettskremt opp i senga, og trodde massen var fullstendig ute av kontroll og på full fart over mot han. Skrikene var ikke til å ta feil av. Livet passerte i revy, og han så en klissete død i øynene. Men, vulkan-trioen var heldigvis under kontroll, og sengebøtta skal ha sykt cred for å ha stått så fjellstøtt som den gjorde mens angrepene var som verst.
Historien er ikke over.

Jeg reiser meg opp, går ut og sender vulkanen videre fra bøtta og ned i Dire Dawas haltende kloakkanlegg. Jeg kjenner meg femti kilo lettere og føler på meg at nattens kamp endelig er over. Den trofaste bøtta plasseres for sikkerhetsskyld nok engang ved min høyre side, og utslitt legger jeg meg ned - og sovner.

Det går en liten time i drømmeland før alarmen for alvor går igjen. Geitemagesyra har absolutt ikke abdisert. Kveldens første utbrudd var en avledningsmanøver. Mens jeg feiret det jeg trodde var en seier med en time på øyet har geitemagesyras tapreste basilusksoldater nå okkupert og invadert både endetarm og spiserør. Varslingstiden for det jeg vil tørre å påstå er et rent bakholdsangrep er minimal, og den stakkars trofaste sengebøtta kan kun ta imot angrepene fra en av de to frontene av gangen. Med et ekstremt tempo setter jeg kursen for toalettet i leiren. I Norge ville vi sagt ”hullet i bakken” til det store deler av Afrika kaller ”toalett”. Med fliser rundt blir plutselig hullet et ”luksustoalett”. Jeg rekker så vidt å sikte inn hullet på luksustoalettet og samtidig ta tak i sengebøtta som heldigvis fulgte med meg ut av rommet...

Vulkanspruten står nå ut i all sin glans fra begge kanter, og det er mer enn et mindre pent syn der unge lovende Fjeldstad sitter totalt ydmyket på huk. Kampen mot Afrikas basilusktropper endte for andre året på rad med kjempetap. Da troppene endelig hadde sprengt seg helt ut for denne gang satt jeg nok engang tilbake gjennomsvett, børbanket, utslitt, taus og med en vondt ettersmak av hjemlengsel og geitemagesyre. Spørsmålet ble uunngåelig;
”Hva i heiteste fikk meg til å dra til Afrika èn gang til...!!?!?!?!”














Bildene er av begivenhetenes soleklare sentrum...

Bildespesial!

Det har blitt mye tekst til. La oss ta en kikk på noen bilder som var tatt til nå på reisen...
(Jeg anbefaler deg samtidig på det sterkeste å sette på Tha Song of tha Month som du finner i margen på høyre side...)

1. Fra en søndag i Awassa,
i en kirke med 5000 msk tilstede møtet. DET var trøkk og ekte African worshiping!










2. På veien i Afrika er det ikke bilene du skal være redd for å kræsje med...










3. Lunch i Etiopia betyr 1/2 kg kjøtt, stekt eller som her - rått, pluss sur lompe og litt loff.
Bildet er av Mohammed, som var en av våre tre tolker i Etiopia...

















5. Middag på basen etter en lang dag











6. Fra food-programmet. Det jeg elsker mest her i livet. Det er merkelig med det, men de fattigste i verden er til gjengjeld de nydeligste - jeg tror ikke det er tilfeldig....










Det kommer flere bilder... Nå stenger internettkafeen...

Begrepsavklaring

Dette er et begrep jeg kommer til å bruke litt her og der, derfor tenkte jeg det var på sin plass med en liten begrepsavklaring.

Afrikas Horn:
Hvis du tar for deg Afrika-kartet, vil du se at det på østsiden av Afrika stikker ut en halvøy, eller det som kan se ut som konturene av et nesehorn. Er du med?
Skal man være helt korrekt vil man kun si at Somalia og Somaliland er en del av hornet. Men er man litt mindre fin på det legger man også landene som kretser i og rundt dette hornet inn i Afrikas Horn. Dvs. Etiopia, Kenya(pga nord-Kenya), Somalia og Somaliland, mens det varierer om Djibouti og Eritrea inngår i begrepet.

Bildet av Afrikas Horn er fint plassert i margen på høyre side, under betegnelsen ’Tha Maps’...
Og jeg befinner meg nå straks i nord-Kenya. Dvs Wajir og Isiolo, som du også finner under 'Tha Maps'. Denne gangen i Kenya-kartet...

Så da vet du det...

I Kenya

Forholdene i Kenya var altså rimelig på bristepunktet i januar og februar, og vi ble tvunget til å finne andre løsninger. Tunisia er allerede nevnt, og valget videre falt på Etiopia og en svensk misjonsbase der.. Det var et godt valg!

Før vi satte kursen for Etiopia i februar var Tha African trygt plassert i verdensbegivenhetenes for noen dager... Med Odinga sitt partihus som tredje nærmeste nabo var det surrealistisk å befinne seg så tett innpå verdensbegivenhetenes sentrum. Når det er sagt er det verdt å nevne at Nairobi var like normal, stille, fredlig og rolig som før opptøyene starta. Hvis ikke hadde vi ikke befunnet oss der...










Bildene er av Odinga sitt partihus, som ligger et lite steinkast unna vår innkjørsel. (Bildet to artikler nedenfor er tatt fra vår innkjørsel...)

Hårfint

First things first.
Når den forfengelige lar håret ligge igjen i Norge må det dokumenteres.
De etterspurte bildene er nå ute...


Noen redaksjonelle friheter tar vi oss, og i denne sammenheng betyr det at man legger ut bilder hvor hovedpersonen selv mener han kommer ok ut av det... Ryktet vil ha det til at det ikke blir heeelt det samme uten solbriller, sepia og en heavy himmel...

Tørr du rulle hår-terningen i gjesteboka?

Endelig!

Det er endelig tid for oppdateringer. Det er flere gode grunner til at de har uteblitt. La oss glemme det som engang var, og heller se fremover mot lysere tider og bedre internett.

Jeg er trygt plassert i Nairobi, Kenya. Her er internett som kan åpne blogspot(noe man ikke kan ta forgitt i Afrika), og det betyr igjen muligheten for et kort tilbakeblikk på den nybakte Afrika-farerens siste uker..

(Bildet er fra gata jeg bor i når jeg er i Nairobi... Mer om det litt senere..)