I Kenya

Forholdene i Kenya var altså rimelig på bristepunktet i januar og februar, og vi ble tvunget til å finne andre løsninger. Tunisia er allerede nevnt, og valget videre falt på Etiopia og en svensk misjonsbase der.. Det var et godt valg!

Før vi satte kursen for Etiopia i februar var Tha African trygt plassert i verdensbegivenhetenes for noen dager... Med Odinga sitt partihus som tredje nærmeste nabo var det surrealistisk å befinne seg så tett innpå verdensbegivenhetenes sentrum. Når det er sagt er det verdt å nevne at Nairobi var like normal, stille, fredlig og rolig som før opptøyene starta. Hvis ikke hadde vi ikke befunnet oss der...










Bildene er av Odinga sitt partihus, som ligger et lite steinkast unna vår innkjørsel. (Bildet to artikler nedenfor er tatt fra vår innkjørsel...)

Hårfint

First things first.
Når den forfengelige lar håret ligge igjen i Norge må det dokumenteres.
De etterspurte bildene er nå ute...


Noen redaksjonelle friheter tar vi oss, og i denne sammenheng betyr det at man legger ut bilder hvor hovedpersonen selv mener han kommer ok ut av det... Ryktet vil ha det til at det ikke blir heeelt det samme uten solbriller, sepia og en heavy himmel...

Tørr du rulle hår-terningen i gjesteboka?

Endelig!

Det er endelig tid for oppdateringer. Det er flere gode grunner til at de har uteblitt. La oss glemme det som engang var, og heller se fremover mot lysere tider og bedre internett.

Jeg er trygt plassert i Nairobi, Kenya. Her er internett som kan åpne blogspot(noe man ikke kan ta forgitt i Afrika), og det betyr igjen muligheten for et kort tilbakeblikk på den nybakte Afrika-farerens siste uker..

(Bildet er fra gata jeg bor i når jeg er i Nairobi... Mer om det litt senere..)

Siste nytt fra Etiopia;

Hei!
Internett i Etiopia er veldig dårlig. Faktisk så dårlig at blogspot ikke vil åpne seg. Så ved hjelp av Knugge får jeg skrevet dette. Jeg har det veldig bra. Etiopia er trygt, godt og spennende. Vil du ha tak i meg kan du sende en mail til kristian_fjeldstad@hotmail.com eller ta kontakt på facebook. Så blir det en oppdatering når jeg er i Kenya om 1mnd.

Kristian

Breaking News; Tha African skal til Etiopia

Konflikten i Kenya har utløst en reisevirksomhet man ikke har sett maken til siden Kong Haakon åpnet Svinesundbrua 15.juni, 1946. Nå skal det bli mer.

For det er en stadig mer svevende redaksjon som tar plass bak bloggspakene i natt. Klokken nærmer seg 00.30, og det er kun 3.5timer til maxi-taxien henter oss. Salsa-stega er ikke uta av kroppen etter Ecuador og dadlene fra Tunisia er enda ikke ute av tannkjøttet, før krydderet i Etiopia skal ta begrepet ’løkringer’ til nye høyder. Her gjelder det altså å tørke armkroken og henge med i svingene, for ikke å snakke om vingene.

Som du skjønner er det tørt på humorfronten etter Saharabesøket, men redaksjonen har satt en betydelig sum på at Khat’en i Etiopia skal få fart på både humor og kreativitet... Med andre ord kan det være lurt å følge med på kristianfjeldstad.blogspot.com de fire nærmeste månedene.

Et lite innspill til den siste kommentaren, måtte være at Etiopia ikke akkurat har skilt seg ut som verdens navle de siste årene.. De mikrominimale muligheter for å benytte seg av bankkort i landet, hinter meg noe om at det ikke er VM i internett-tilgang der nede. M.a.o kan jeg ikke love oppdatering hver dag, selv om man som kjent aldri skal si aldri... Uansett, hvem har sagt at et blogginnlegg ikke kan leses flere ganger? Til opplysning vil mamma hevde at et innlegg fortsatt er interessant etter nittende gjennomlesning..

Trykk deg forøvrig inn på ’Tha Maps’ i margen på høyre side, og følg med på hvor jeg er. Flyet lander i Addis, før vi med bil setter den 10timer lange kursen mot Dire Dawa. 50kr og 1kg Kath kommer i posten til dem som finner det først på kartet. Og glem nå ikke at gjesteboka er din venn...

kristianfjeldstad.blogspot.com
- Synes flyene gjør verden mindre enn den egentlig er -

Tommel, pekefinger & langfinger

Dette er tegnet som har fascinert meg så mye at jeg har adoptert det: Tre fingre opp - tommel, pekefinger og langfinger. 

Historien forteller at tegnet gikk igjen hos de første kristne i Tunisia. Det symboliserte troen deres på den treenige Gud: Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Historie og gamle bevarte malerier forteller at flere martyr holdt disse tre fingrene opp på kamparenaene, som det siste de gjorde i denne verden. Tre fingre opp for det de kjempet for.

Bildet er fra det som er igjen av Colosseumet i Kartago. For 1800 år siden kjempet Perpetua sin siste kamp på denne brua. En kamp som visstnok gjorde henne til verdens mest kjente kristne martyrer. 

Mennesker som kjemper for mer enn seg selv, det er heftige greier.

Skattejakt i Tunisia

Den manglende tilgangen til internett gjorde dessverre Tunisia-oppholdet til en kort blogspot-affære. ”Trist, men utenfor vår rekkevidde”, er redaksjonens kommentar til dette. På tross av dette leverte Tunisia varene - og vel så det. Takket være menneskene vi møtte der nede, fikk vi en helt spesiell reise gjennom Tunisia og en noe ukjent kirkehistorie. Det som idag er et land med åpenbare islamske røtter, er også en skattekiste i kirkehistorien. Dermed ble det skattejakt i Tunisia.

Dette ble gruppas jomfruseilas sammen ut i den store verden. Deilige hotellrom, nydelig buffèter, en ivrig nordmann i Tunisia-eksil, et veldig spennende kulturbekjennskap, overnatting, kameltur og soloppgang i Sahara, interessante møter med herlige tunisiere, hyggelige priser, stille tid, ettertanke og jogging på stranda, svømmeturer og SOL, ja, hva skal man ikke nevne?

Men, tross de mange godbitene var det reisen vår i historien om det som kalles 'de første kristne' og menneskene som døde for sin tro, som gjorde aller mest inntrykk.


Vi reiste altså rundt hele Tunisia, og samtidig nesten 2000år tilbake i tid. Nordmannen som fulgte oss rundt fortalte historien om den ene historiske utgravingen etter den andre. Det ble så levende og reelt når ordene sammen med det faktum av å fysisk være der, fikk fortelle sammen.

Historie om kamp. Om kristne som søkte tilflukt i romernes underjordiske graver (katakombene), da forfølgelsen stod på. En forfølgelse som varte så lenge, og som førte så mange ned dit at ’katakombene’ spredde seg ut under hele – gjentar hele – byen, og ble til et underjordisk samfunn av forfulgte kristne. Her løp man ned og gjemte seg i labyrintgangene, for så å - visstnok - leve livet sitt der nede. Her begravet de også sine martyrer. Det var en helt, helt spesiell atmosfære her hvor over fem tusen martyrer ligger begravet i gangene man går i. Fem tusen kristne martyrer utgjør altså grunnmuren til det som idag er den muslimske byen Sousse... Verdenshistorie er fascinerende greier.

Det var en radikal atmosfære, som på utrolig vis nærmest ropte ut om livene som ligger her. Jeg følte meg både liten og feig. Her handlet det mer enn noe om å stå opp for sine brødre og søstre, og det man var trodde på. Om det så kostet livet. Så utfordrende, så ekte, så bevegende.

Historiebøkene forteller, fikk vi fortalt, om kristne som ble slaktet ned av dyr som bjørner, leoparder, okser og andre ville dyr. Sterkt. Som underholdning og som forbrytere. Nedslakting fordi de ikke ville fornektet sin Gud, den Jesus hadde fortalt om.

Det var sterkt å stå midt på den voldsomme arenaens kampplass, som i sin glanstid huset 40 000 tilskuere. 40 000 mann kom for å se mennesker bli slaktet av ville dyr. Jeg satte meg ned midt i ’manesjen’, og ble fortalt en vel bevarte historie om Perpetua og Felicia, som ble martyrer fordi de nektet å fornekte troen. En tro som innebefattet en overbevisning, som det ikke gikk an å befale dem om å benekte. Hva er det de fikk se, som er så vanskelig for så mange av oss å se i dag?

Tunisia gav meg mye å tygge på og tenke på. Jeg gleder meg til fortsettelsen.