Skattejakt i Tunisia

Den manglende tilgangen til internett gjorde dessverre Tunisia-oppholdet til en kort blogspot-affære. ”Trist, men utenfor vår rekkevidde”, er redaksjonens kommentar til dette. På tross av dette leverte Tunisia varene - og vel så det. Takket være menneskene vi møtte der nede, fikk vi en helt spesiell reise gjennom Tunisia og en noe ukjent kirkehistorie. Det som idag er et land med åpenbare islamske røtter, er også en skattekiste i kirkehistorien. Dermed ble det skattejakt i Tunisia.

Dette ble gruppas jomfruseilas sammen ut i den store verden. Deilige hotellrom, nydelig buffèter, en ivrig nordmann i Tunisia-eksil, et veldig spennende kulturbekjennskap, overnatting, kameltur og soloppgang i Sahara, interessante møter med herlige tunisiere, hyggelige priser, stille tid, ettertanke og jogging på stranda, svømmeturer og SOL, ja, hva skal man ikke nevne?

Men, tross de mange godbitene var det reisen vår i historien om det som kalles 'de første kristne' og menneskene som døde for sin tro, som gjorde aller mest inntrykk.


Vi reiste altså rundt hele Tunisia, og samtidig nesten 2000år tilbake i tid. Nordmannen som fulgte oss rundt fortalte historien om den ene historiske utgravingen etter den andre. Det ble så levende og reelt når ordene sammen med det faktum av å fysisk være der, fikk fortelle sammen.

Historie om kamp. Om kristne som søkte tilflukt i romernes underjordiske graver (katakombene), da forfølgelsen stod på. En forfølgelse som varte så lenge, og som førte så mange ned dit at ’katakombene’ spredde seg ut under hele – gjentar hele – byen, og ble til et underjordisk samfunn av forfulgte kristne. Her løp man ned og gjemte seg i labyrintgangene, for så å - visstnok - leve livet sitt der nede. Her begravet de også sine martyrer. Det var en helt, helt spesiell atmosfære her hvor over fem tusen martyrer ligger begravet i gangene man går i. Fem tusen kristne martyrer utgjør altså grunnmuren til det som idag er den muslimske byen Sousse... Verdenshistorie er fascinerende greier.

Det var en radikal atmosfære, som på utrolig vis nærmest ropte ut om livene som ligger her. Jeg følte meg både liten og feig. Her handlet det mer enn noe om å stå opp for sine brødre og søstre, og det man var trodde på. Om det så kostet livet. Så utfordrende, så ekte, så bevegende.

Historiebøkene forteller, fikk vi fortalt, om kristne som ble slaktet ned av dyr som bjørner, leoparder, okser og andre ville dyr. Sterkt. Som underholdning og som forbrytere. Nedslakting fordi de ikke ville fornektet sin Gud, den Jesus hadde fortalt om.

Det var sterkt å stå midt på den voldsomme arenaens kampplass, som i sin glanstid huset 40 000 tilskuere. 40 000 mann kom for å se mennesker bli slaktet av ville dyr. Jeg satte meg ned midt i ’manesjen’, og ble fortalt en vel bevarte historie om Perpetua og Felicia, som ble martyrer fordi de nektet å fornekte troen. En tro som innebefattet en overbevisning, som det ikke gikk an å befale dem om å benekte. Hva er det de fikk se, som er så vanskelig for så mange av oss å se i dag?

Tunisia gav meg mye å tygge på og tenke på. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Tunisia

Tunisia begynner å nærme seg slutten.

Her er det dårlig med internett, og beklager at oppdateringene pga dette har utgått...

Kommer tilbake med mer...

Kristian

Tunisia

Det var charterlivet, med tettdrikkende nordmenn og farge- og varmekåte pensjonister, som først fikk sette sitt preg på troppens tur til Tunisia. Det skal heldigvis presiseres at dette ikke er noen chartertur. Så fort flyet landet takket vi det meget særegne charterlivet for følget, og satte kurset til et annet hotell, et godt stykke bortenfor charterland. (Selv om det er tyske pensjonister med tættiser og ølmage som utgjør majoriteten på dette hotellet - også.)

Livet vi lever er lenger borte fra charterlivet enn hva hotellet er. Vi skal blant annet guides rundt av en norsk og en nederlandsk misjonær, som bor her. Langt borte fra opptråkkete turistløyper har vi mange spennende møter med lokale tunisiere. Selv om Tunisia er et av de mest liberale muslimske land som finnes, har jeg aldri før vært så tett på et praktiserende muslimsk samfunn (tross alle mine år på Hauketo...;) ). Her er høye bønnerop fra samtlige av de mange moskétårnene 5 ganger om dagen, et vel innarbeidet skille mellom mann og dame i sosiale lag, kafèer kun for menn, godt tildekkede kropper og den hellige arabisk skrift så langt øyet kan se.

Dette er morsomt, spennende, lærerikt og veldig interessant.

Jeg må daglig klype meg i armen for å kjenne etter om dette er livet jeg virkelig lever, eller bare en syk drøm. Jeg slutter ikke med og undres over hvorfor akkurat jeg skal få leve dette fantastiske livet jeg får lov til å leve. Jeg tar det ikke for gitt, og jeg forventer av meg selv at jeg skal gi mye tilbake i de kommende år...

Dette var litt om starten. Det kommer forhåpentligvis korte oppdateringer om livet og tankene her nede etter hvert som dagene går. Så ’stay tuned’, og ’go nuts’ i gjesteboka i den høyre margen.

kristianfjeldstad.blogspot.com

- Spør seg selv om det er målet, eller kanskje reisen til målet som er det virkelige målet-

Breaking News; Tha African skal til Tunisia

Dessverre er forholdene i Kenya såpass ustabile at avreisedatoen er utsatt enda noen uker. Men, fortvil ikke. Tiden på gjerdet er allikevel over. Det skal bli tur. Og det skal bli Afrika.

I første omgang setter vi oss på flyet ned til Tunisia og byen Sousse. Avreisen er intet mindre enn èn dag unna, dvs i morgen, lørdag, klokken 11:15.

På toppen av det lukkede Nord-Afrika ligger Tunisia som en åpen perle. Landet har en interessant historie, sett med religionsvitenskapelige øyne. Tunisia er nemlig idag et praktiserende muslimsk land, men har dype røtter i kristen historie. Tertullian, Den Hellige Augustin og flere store navn og kjente steder i kirkehistorien kommer fra nettopp, Tunisia.

Vi skal være i Tunisia i 2 uker, med forskjellig typer opplegg på forskjellige steder. Dette kan bli veldig interessant.

M.a.o ser dette altså ut til å være et meget godt alternativ når situasjonen i Kenya først er som den er. Så håper og tror vi at det iløpet av disse ukene skal roe seg i Kenya, og at vi kun er en svipptur innom Norge, før vi endelig kan tråkke oss igjennom Nairobi, Wajir og Isiolo.

Kristianfjeldstad.blogspot.com
- Stadig nærmere Kenya -

Norge

Dagene går mens jeg sitter på det berømte gjerdet. Det faktum at familien Fjeldstad skal bytte beite, får dog dagene på gjerdet til å gå rimelig greit unna.

Mens vi altså venter på Kenya kan du kose deg med - ukas leserbilde.

Den lille sjarmøren på snart 2år, forøvrig niesen til Tha African, har akkurat blitt gammel nok til å nyte både hawaii-skjorta og Marquès-vinen...
Tha African takker for det innsendte bildet, og ønsker samtidig sjarmtrollet god tur til Agia Napa i sommer. Lykke til videre, med det som ser ut til å bli en sjanglete ferd gjennom livet...

Emily er ukas vin(n)er!
En champis er på vei til deg i posten...

kristianfjeldstad.blogspot.com

- Stadig nærmere Kenya -

Kenya

Som noen kanskje har fått med seg så er det litt småurolig i Kenya om dagen. Dette har resultert i at reisen som var forespeilet å begynne 10.januar, er satt på vent til 21.januar.

Områdene som jeg skal til, nord i Kenya, er helt uberørt av opptøyene. Det samme er området jeg skal bo i Nairobi. Så skjer det ikke noe veldig drastisk i Kenya før 21.januar, så starter turen da.

Det er jo litt kjipt å sitte på gjerdet hjemme i Norge, men tross alt så er det langt ifra jeg og vi som må vente med å dra som er de største taperne.

Det kan være vel investerte minutter å folde hendene for dem som har forlatt det lille de eier, og som nå er på vandring og flukt - inn i en, om mulig, enda mer uklar fremtid...

Ecuador

Det har gått noen uker siden sist oppdatering. Mye har skjedd.

Før Kenya kunne bli en realitet, var det bestemt at Mamma, Pappa, Karianne og Tha African Blogger skulle besøke Knugge i Ecuador. Den siste uken i det gamle året, og den første uken i det nye skulle gjøres unna langs ekvator. Og hvilken tur det ble.

Knappe 2uker spekket med inntrykk og spesielle opplevelser som har rørt på noe av det aller innerste i oss, har fått geleide oss inn i det nye året.
I enorm takknemlighet legger vi Ecuador bak oss, og tar fatt på året 2008 - med en enda større glød og lengsel etter å leve for noe større enn oss selv, vår egen lommebok og vår egen navle.

Grip det nye året!