In Terms of Development

Nutritionists take care to plan
to do their surveys when they can
be sure the weather's fine and dry,
the harvest in, food intake high.

Then students seeking Ph.D.s
believe that everyone agrees
that rains don't do for rural study
-suits get wet and shoes get muddy

And bureaucrats, that urban type,
wait prudently till crops are ripe,
before they venture to the field
to put their question: 'What's the yield?'

The international experts' flights
have other seasons; winter nights
In London, Washington and Rome
are what drive them, in flocks, from home

And northern academics too
are seasonal in their global view
For they are found in third world nations
mainly during long vacations.

Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di:
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må di gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme frå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas
Fra Tung tids tale

DE SEIRENDE

DE SEIRENDE

Deres er hemmeligheten:
Å gi.
Gyllen gir jorden dem hveten
tilbake, fordi:
Allting skal gis dem mer enn de gav
- skummet fra bølgen blir rav
og gir seg tilbake til den-,
alt gis igjen, rose og venn.
Disse som gir,
eier
mer enn de har.
Og tingene blir
fler enn de var,
Dette er seier!

Jens Bjørneboe

På denne dag for fem år siden

"Du er onkel!

Sorry at jeg ikke tok telefonen i natt, men du ringte mens sara var midt i fødselen og det var bare totalt uaktuelt å ta telefonen. Men alt har gått veldig bra og ungen ser helt utrolig ut. 3616 g og 53 cm. Kom til verden kl 0328, etter en fødsel som varte i over 20timer. Sykt slitsomt. Men babyen er helt nydelig, helt perfekt og veldig snill. Kaia sender deg masse bilder i løpet av dagen. Nå er jeg hjemme en tur for å ta en dusj mens sara har masse besøk på sykehuset. Alle er helt i hundre og griner i ett sett.

Dette blir moro. Vi gleder oss til du kommer hjem, da står vi klare på gardermoen."

Mail fra Kjell-Gunnar til Ecuador. Navnet ble Emily, og barnet viser seg å være en ekte prinsesse! Gratulerer med dagen, verdens vakreste prinsesse og hennes to fantastiske foreldre! Hvilken rikdom det er å ha dere i livet!

De små armane

Det va bare ei vega igjen te julaftå, og 'u Johanna og 'an Broremann holdt på å pakk'inn julapresangane. Di sang mens de gjore det, for ingen ting e så godt te pakk'inn itte så ein goe gammale julasang. Ikje noge lage så fine brettar på pappere så "Deilig er jorden", og aldrig bler sløyfene så flåtte så når du knytta di te tonane fra "Her kommer dine arme små".
Pakkane va ikje store, og det så va inni di va ikje dyrt, men både 'u Johanna og 'an Broremann sang så det sko vera pelskåber og mansjettknappar av gull di pakkte inn.
Han Broremann sang høgast, for ennå e 'an så liden, at for han e det å synga ein slags mosjon, jamgoe med å løyba rondt nullen elle å hålla tikken med di store guttane. Han sang så det jomte. Der va rå å hørra at 'an va i fine form.

Pluttseligt stopt'an og så gronnanes på 'u Johanna, og 'u Johanna så kjenne blikke, va med ein gong klar øve at 'u konne forbereda seg på å besvara vanskelige spørsmål.
-Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt'an Broremann.
Hu Johanna så ikje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenkingå. - Bare di små armane? sa 'u for å vinna ti.
- Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. - Me sang jo nettop "Her kommer dine arme små".
Hu Johanna klydde seg på leggen igjen. Svert lenge denne gongen.
Arm betyr fattige, sa 'u då kløingå begynde å virka på fantasien.
- Nå lyge du godt. Han Broremann sende na et sint blikk. - Du lyge så det renne or deg. Arm e arm, og hvis du kan få ein arm te vara det sama så fattige, så borde du gje ud ei nye lesebog for folkeskulen.

Der blei ei svere kløing på leggen igjen. Denne gongen så lenge at 'an Broremann fekk ti te å gå ud på kjykken og finna seg ei sjeva. Det va akkorat det posteromme hu Johanna trengde, for då 'an Broremann kom inn igjen, va tantasien i fodle beredskap.
- Nå ska du komma og setta deg med siå av meg, sa 'u Johanna, - for nå vett eg koss det e. Nå ska du få hørra om di små armane.
- Ein arm e alså ikje det sama så fattige? sa 'an Broremann.
- Kan sjynna 'an e kje det. Hu Johanna slo ud med hånnå. - Ein arm e ein arm, akkorat så ein fod e ein fod, og di armane så der står om i julasangen e armane te nogen små ongar så eg skal fortella deg om nå.
- Du e vel aldrig ude på lyging igjen? Han Broremann sende na et mistenksomt blikk.
- Hvis eg lyge nå, sa 'u Johanna, - så ska eg stå på hendene ytterst på tage på det nya hotelle.
- Eg trur deg, sa 'an Broremann og satte seg godt te rettes.
- For mange hondre å siden, begjynd'u Johanna, - hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barne va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann. Bare prøv å trekk ei håndkjerra elle dra ei rolla. Det e tongt det.
Han Broremann va enige og sa ingen ting.
- For at adle di så sleid på tonge ting sko ble glae, fort'satt 'u Johanna, - kom der nogen englar ner på jorå for å fortella om det litla barne i stallen, det så va komt te jorå for te hjelpa. Kem di møtte fortellde di at nå konne di slutta å slida på tonge ting. Det va'kje nødvendigt lenger. Det litla badne sko greia med di tonge tingå. Di fleste bare lo av englane, serligt di med store og sterke armar. - Et baden, sa di, - koss ska et baden klara det me baske med. Di viste englane musklene sine. - Kjenn på di, sa di. - Det e sånt så må te for å klara tonge ting. Det e noge aent enn et baden i ein stall. Englane kjende på musklene. - Skrøbelige greier, sa di. - badne i stallen e sterkare.
Då blei di med di store og sterke armane sinte og sa at englane konne grava seg opp i himmelen igjen, ellers sko di visa di ka kraftige muskler konne brugast te.
- Føyg englane opp i himmelen igjen? spørt'an Broremann.
- Kan sjynna di gjor'kje det, sa 'u Johanna. - Englane e kje sånn. Di bler kje fornerma for det om nogen brese seg med svære muskler. Istedenfor å fyga opp te himmelen, gjekk di rondt og vekkte adle di små bådnå i Jødelann, di så hadde tynne og små armar, og sa at nå måtte di kle på seg og gå te Betlehem, for der, i ein stall, va der et lide baden så ville hjelpa di hvis di hadde tonge ting å slida på.
De fleste av bådnå blei glae og begjynde å kle på seg, for ennå di hadde såve lenge, konne di kjenna koss det verkte i armane av ting di hadde balt med mens di lekte om dagen.
- Bare fyll sjernå, sa englane, - og ikje ver redde, for me fyge omkring i nerhedå og passe på dokker.
- Ler oss ein sang fyst, sa ongane. - Det e lettare å gå når me synge. Det e langt te Betlehem og beinå våres e liga så små så armane.
- Ja, dåkker ska få ein sang, sa englane og smilte. Syng denne:
Her kommer dine arme små,
o Jesus i din stall at gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
at finne veien til dig inn.

- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
- Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
- Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.

av Andreas Jacobsen (Ajax)

Television is a drug

H. C. Andersen: Eventyr 49: Verdens deiligste Rose

Der var en mægtig Dronning, i hvis Have fandtes de deiligste Blomster for enhver af Aarets Tider og fra alle Verdens Lande, men især var det Roserne, som hun elskede, og derfor havde hun af disse de meest forskjellige Arter, ligefra de vilde Hæk med de æbleduftende grønne Blade til Provences skjønneste Rose, og de voxte opad Slottets Mure, slyngede sig om Søilerne og Vindueskarmene, ind i Gangene og henad Loftet i alle Sale; og Roserne vexlede i Duft, Form og Farve.
Men Sorg og Bedrøvelse boede herinde; Dronningen laae paa sin Sotteseng og Lægerne forkyndte, at hun maatte døe.
"Det er dog en Frelse for hende!" sagde den Viseste iblandt dem. "Bring hende Verdens deiligste Rose, den, der er Udtrykket af den høieste og reneste Kjærlighed; kommer den for hendes Øine, før de briste, da døer hun ikke."
Og Unge og Gamle kom rundt om fra med Roser, de deiligste der blomstrede i hver Have, men de Roser var det ikke; fra Kjærlighedens Urtegaard maatte Blomsten hentes; men hvilken Rose der var Udtrykket af den høieste, den reneste Kjærlighed?
Og Skjaldene sang om Verdens deiligste Rose, hver nævnede sin. Og der gik Bud vidt om Land til hvert Hjerte der slog i Kjærlighed, der gik Bud til hver Stand og hver Alder.
"Ingen har endnu nævnet Blomsten;" sagden den Vise. "Ingen har peget hen paa det Sted hvor den fremsprang i sin Herlighed. Ikke er det Roserne fra Romeo og Julies Kiste eller fra Valborgs Grav, skjøndt de Roser ville altid dufte gjennem Sagn og Sange, det er ei Roserne, som skyde frem fra Winkelrieds blodige Landser, fra Boldet, der helligt vælder ud fra Heltens Bryst i Døden for Fædrelandet, skjøndt ingen Død er mere sød, ingen Rose rødere end dette Blod, der da flyder. Ei heller er det hiin Underblomst, for hvis Pleie Manden i Aar og Dage, i lange søvnløse Nætter, i den eensomme Stue, hengiver sit friske Liv, Videnskabens magiske Rose!"
"Jeg veed, hvor den blomstrer", sagde en lyksalig Moder, der med sit spæde Barn kom til Dronningens Leie. "Jeg veed, hvor Verdens deiligste Rose findes! Den Rose, der er Udtrykket af den høieste og reneste Kjærlighed. Den blomstrer paa de blussende Kinder af mit søde Barn, naar det styrket af Søvnen slaaer Øinene op og leer imod mig med hele sin Kjærlighed!"
"Deilig er den Rose, men en deiligere findes der!" sagde den Vise.
"Ja langt skjønnere!" sagde en af Qvinderne. "Jeg har seet den, en mere ophøiet hellig Rose blomstrer der ikke, men den var bleg, som Thee-Rosens Blade; paa Dronningens Kinder saae jeg den; hun havde lagt sin kongelige Krone og gik selv i den lange sorgfyldte Nat med sit syge barn, græd over det, kyssede det og bad til Gud en Bøn for det, som en Moder beder i Angstens Time!"
"Hellig og vidunderlig i sin Magt er Sorgens hvide Rose, men dog er det ikke den!"
"Nei, Verdens deiligste Rose saae jeg foran Herrens Alter," sagde den fromme gamle Biskop. "Jeg saae den lyse, som en Engels Aasyn viste sig. De unge Piger gik til Nadverens Bord, fornyede deres Daabs Pagt, og der blussede Roser og der blegnede Roser paa de friske Kinder; en ung Pige stod der; hun saae med hele Sjælens fulde Reenhed og Kjærlighed op mod sin Gud; det var Udtrykket af den reneste og den høieste Kjærlighed!"
"Velsignet være den!" sagde den Vise, "dog ingen af Eder har endnu nævnet Verdens deiligste Rose."
Da traadte ind i Stuen et Barn, Dronningens lille Søn; Taarerne stode i hans Øine og paa hans Kinder; han bar en stor opslagen Bog, dens Bind var af Fløiel og med store Sølvhægter.
"Moder!" sagde den Lille, "O hør dog hvad jeg har læst!" og Barnet satte sig ved Sengen og læste af Bogen om ham, der hengav sig selv til Korsets Død for at frelse Menneskene, selv de ufødte Slægter. "Større Kjærlighed gives der ikke!"
Og der gik et Rosenskjær over Dronningens Kinder, hendes Øine bleve saa store, saa klare, thi hun saae fra Bogens Blade løfte sig Verdens deiligste Rose, Billedet af den, som fremsprang fra Christi Blod paa Korsets Træ.
"Jeg seer den!" sagde hun. "Aldrig døer den, som seer den Rose, den deiligste paa Jorden!"